Jeg har flere forbilder. Pappa, Reidulf Jenssen er nok i en egen klasse, men her er det min onkel og fadder jeg vil fortelle om. Aslak Jensen, 88 år gammel har vært møbeltapetserer hel livet. -og er det ennå.

Onkel Aslak og pappa  jobbet innenfor samme verden. Pappa sydde gardiner, markiseduker scenetepper og alt som hadde med det å gjøre. Onkel Aslak var møbeltapetserer og de begge jobbet hos «Abrahamsen møbeltapetserer» i Skippergata i Tromsø på 60-tallet. For deg som er lokalkjent er det inn smuget mellom Kafeen og Dinas sør i Skippergata. Gründere som de var begge to sluttet de og startet for seg selv. Jeg vanket i to «sy-verdener» som liten, er det rart jeg har blitt den jeg har blitt. – og lært det jeg har lært – det er jeg umåtelig takknemlig for.

Pappa døde i 2003 og det ble naturlig å ta over «Gardiner & Utstyr» i Tromsdalen selv om jeg hadde egen forretning og egentlig ikke hadde tenkt på det. Storebror Onkel Aslak er fortsatt sprek. Er 88 år gammel, og overlot virksomheten til sin sønn Dagfinn for en del år siden. Fortsatt står søm sterkt i familien, og historien min en av grunnen til at jeg fortsatt brenner for faget og håndverk.  Jeg må også nevne at på Lyngør der en del av familien fortsatt er står håndverk sterkt et annet søskenbarn jobbet som seilmaker i mange år.

Dagfinn og jeg hjelper hverandre når vi kan, og vi var i Ny-Ålesund og trekket om 124 stoler for en tid siden.

Det jeg ville fortelle nå var at onkel Aslak – 88 år gammel – ennå er å finne på systua. Han jobber i sitt tempo – når han føler for det, og på sin særegne måte. Når jeg er i Tromsø forsøker jeg å stikke innom, og det er få ting som gleder meg mer enn å se min gode onkel, stå ved en sofa og koser seg. Da blir jeg varm inne i meg, og tenker slik vil jeg også bli – når jeg er 80 !

Onkel Aslak er en sindig rolig og jordnær mann. En som er nøktern, grundig, varm og omtenksom. Om noen skal kalles «hel ved» så er det min kjære onkel.

Det å være kreativ og skapende er viktig. Det er viktig for samfunnet, verdiskapning, mestringsfølelse og å få holde på med det en liker.

Fra denne enkle historien er veien kort til mental helse – det å ha det godt – det å få gode venner og dele gode opplevelser. Det er ikke alle som skal bli forskere og kanskje ikke løsningen for alle barn og ung er å ha lærere som har en professorgrad eller bedre. Kanskje løsningen ligger i å få skape, det å utfolde seg og å mestre.

Hva er det vi gjør i dag. Gode lærere – som en «Lektor Bjørndal» for de som har hørt den historien – eller en Håvard Tjora – som kanskje ikke lever opp til den nye standarden må slutte.

For å spare penger kuttes alle kreative fag, Musikk, Husstell, Sløyd, Kunst og håndverk osv osv… Dette er i dag rasert på de aller fleste ungdomsskolen i Norge.

Stopp opp og tenkt hva dette gjør med samfunnet vårt – fremtiden vår og vår kulturarv.

Det meldtes i nyhetene for en tid siden at det er et stort problem at ungdom som flytter på hybel i dag sliter med kosthold.  Mange aner ikke hvordan de skal lage mat eller ta vare på klærne sine. Vel har foreldrene et stort ansvar, men jeg tror ikke det hjelper på at undervisningen de fikk i skolekjøkken var å se et bilde ev en Toro-pose

En av grunnene til at vi bor på Svalbard er skoletilbudet til våre tre barn. Det er vann i bassenget, 110 av 330 elever går i kulturskolen, det er kunst valgfag med dyktige lærere, mat på skolekjøkkenet, planker på sløyden, dans og drama og dyktige lærere.  Vi trodde at tilbudet i Tromsø kommune var bra da vi flyttet opp i 2014 – men ser jo nå at dette er noe annet….. 

Så – stopp opp og tenkt – hva kan mine barn av håndverk – hva slags tilbud får de ? Er det noen vi kjenner vi kan lage et prosjekt sammen med – kan vi ta det opp i FAU / skolen ?

Et viktig prosjekt jeg vil fortelle om er skolematprosjektet i Longyearbyen skole.

I 2014 startet vi å se på skolemiljøet, og muligheter for forbedringer her. Skolemiljøet er viktig i Longyearbyen. Elevene som går her (ca 330 elever fra 1. tom 13.trinn) har ingen annen skole. De er samlet hele tiden, og har et tett miljø. De skal ikke stikke ut av byen, og det er gjerne de samme de møter i musikken eller på fotballen som de som er på skolen. Å vokse opp i Longyearbyen som ung er annerledes på mange områder. Det er også en tankevekker at det er ikke de unge som har valgt å flytte hit, de er med foreldrene som vil leve livet her oppe i nord.

Et av tiltakene for å sikre et godt miljø var å få til en skolematordning er elevene gikk fra å sitte gravd ned – hver på sin kant i mobiltelefonen sin, til å sitte samme og spise god mat i storefri.

Gjennom et pilotprosjekt og støtte fra Gjensidigestiftelsen, Miljøvernfondet med mer klarte vi å realisere prosjektet. Det er en minimal egenbetaling, og når vi serverer er det ingen som spør elvene om de har betalt. Alle skal spise og det er mat til alle.

I tillegg til skolemiljøperspektivet, det ernæringsmessige og økt læringsevne var utjevning av sosiale forskjeller et stort mål.

Vi har evaluert det første året og resultatet er entydig.

• Økt lærevillighet og ro i klassen. Spesielt på slutten av dagen.
• Betydelig økt grad av «sosialisering» – Elevene sitter ned ved bordet og deler et godt måltid.
• Betydelig bedre stemning i Glassgården
• Foreldre melder om færre tilfeller der elver kommer utsultet hjem og raner kjøleskapet, 2 timer før middag.
• Elevene har utvidet sin horisont for hva de liker betydelig.
• Økt ressursutnytting av mat som ellers ville blitt kastet.
• Økt bevissthet hva ernæring betyr.
• Forbedret helse. (vanskelig å dokumentere, men tegnene er klare. Før gikk noen elever helt uten mat frem til kl 14.30 – nå får de et skikkelig måltid midt på dagen)

Det er mitt håp og min drøm at dette skal bli en standard på alle skoler i Norge.

PS: På 70 tallet da jeg vokste opp var det ikke ventilasjon på skolene. Det ble sett på som unødig. «Vi lufter jo i friminuttene». Nå er det utenkelig, og godt ventilasjonssystem er en forutsetning for at skolen skal være åpne.

Hva om vi om 10 år er der ved skolemat. En skole uten skikkelig mat er utenkelig. «Tenk at på i 2000 måtte elvene ha med seg matpakke på skolen – æsj….»

BTW: Det er visstnok bare Norge og Albania som ikke har fast skolematordning.

• og til slutt. Jeg har sjekket mange skoleprosjekter i Norge. Har ikke funnet noen som har startet med skolemat som har gått tilbake til gammel ordning.

Se hva NRK sier her. https://www.nrk.no/nordland/her-far-alle-elevene-gratis-varm-skolemat-hver-dag-1.13844036