Jeg har flere forbilder. Pappa, Reidulf Jenssen er nok i en egen klasse, men her er det min onkel og fadder jeg vil fortelle om. Aslak Jensen, 88 år gammel har vært møbeltapetserer hel livet. -og er det ennå.

Onkel Aslak og pappa  jobbet innenfor samme verden. Pappa sydde gardiner, markiseduker scenetepper og alt som hadde med det å gjøre. Onkel Aslak var møbeltapetserer og de begge jobbet hos «Abrahamsen møbeltapetserer» i Skippergata i Tromsø på 60-tallet. For deg som er lokalkjent er det inn smuget mellom Kafeen og Dinas sør i Skippergata. Gründere som de var begge to sluttet de og startet for seg selv. Jeg vanket i to «sy-verdener» som liten, er det rart jeg har blitt den jeg har blitt. – og lært det jeg har lært – det er jeg umåtelig takknemlig for.

Pappa døde i 2003 og det ble naturlig å ta over «Gardiner & Utstyr» i Tromsdalen selv om jeg hadde egen forretning og egentlig ikke hadde tenkt på det. Storebror Onkel Aslak er fortsatt sprek. Er 88 år gammel, og overlot virksomheten til sin sønn Dagfinn for en del år siden. Fortsatt står søm sterkt i familien, og historien min en av grunnen til at jeg fortsatt brenner for faget og håndverk.  Jeg må også nevne at på Lyngør der en del av familien fortsatt er står håndverk sterkt et annet søskenbarn jobbet som seilmaker i mange år.

Dagfinn og jeg hjelper hverandre når vi kan, og vi var i Ny-Ålesund og trekket om 124 stoler for en tid siden.

Det jeg ville fortelle nå var at onkel Aslak – 88 år gammel – ennå er å finne på systua. Han jobber i sitt tempo – når han føler for det, og på sin særegne måte. Når jeg er i Tromsø forsøker jeg å stikke innom, og det er få ting som gleder meg mer enn å se min gode onkel, stå ved en sofa og koser seg. Da blir jeg varm inne i meg, og tenker slik vil jeg også bli – når jeg er 80 !

Onkel Aslak er en sindig rolig og jordnær mann. En som er nøktern, grundig, varm og omtenksom. Om noen skal kalles «hel ved» så er det min kjære onkel.

Det å være kreativ og skapende er viktig. Det er viktig for samfunnet, verdiskapning, mestringsfølelse og å få holde på med det en liker.

Fra denne enkle historien er veien kort til mental helse – det å ha det godt – det å få gode venner og dele gode opplevelser. Det er ikke alle som skal bli forskere og kanskje ikke løsningen for alle barn og ung er å ha lærere som har en professorgrad eller bedre. Kanskje løsningen ligger i å få skape, det å utfolde seg og å mestre.

Hva er det vi gjør i dag. Gode lærere – som en «Lektor Bjørndal» for de som har hørt den historien – eller en Håvard Tjora – som kanskje ikke lever opp til den nye standarden må slutte.

For å spare penger kuttes alle kreative fag, Musikk, Husstell, Sløyd, Kunst og håndverk osv osv… Dette er i dag rasert på de aller fleste ungdomsskolen i Norge.

Stopp opp og tenkt hva dette gjør med samfunnet vårt – fremtiden vår og vår kulturarv.

Det meldtes i nyhetene for en tid siden at det er et stort problem at ungdom som flytter på hybel i dag sliter med kosthold.  Mange aner ikke hvordan de skal lage mat eller ta vare på klærne sine. Vel har foreldrene et stort ansvar, men jeg tror ikke det hjelper på at undervisningen de fikk i skolekjøkken var å se et bilde ev en Toro-pose

En av grunnene til at vi bor på Svalbard er skoletilbudet til våre tre barn. Det er vann i bassenget, 110 av 330 elever går i kulturskolen, det er kunst valgfag med dyktige lærere, mat på skolekjøkkenet, planker på sløyden, dans og drama og dyktige lærere.  Vi trodde at tilbudet i Tromsø kommune var bra da vi flyttet opp i 2014 – men ser jo nå at dette er noe annet….. 

Så – stopp opp og tenkt – hva kan mine barn av håndverk – hva slags tilbud får de ? Er det noen vi kjenner vi kan lage et prosjekt sammen med – kan vi ta det opp i FAU / skolen ?

Vi hører stadig vekk om mindre lure politiske beslutninger, som får brutale konsekvenser for de menneskene det gjelder, og ingen ser fornuften i det. Det blir en nyhetssak og så gremmes du og så glemmer du. Denne saken her står jeg med begge beina midt i det og river meg i håret i frustrasjon. Den kan jeg ikke glemme eller legge bak meg.

Jeg og min familie bor, jobber og trives godt på Svalbard. Vi er opptatt av en fremtid og et godt samfunn for alle. I tillegg er jeg opptatt av å bevare miljøet best mulig. Konsekvenser av klimaendringer seg jeg daglig.

Jeg har (med litt hjelp) laget en tegning som illustrerer galskapen.

1) Norge har et stort behov for rent kull til industrien – metallurgisk kull, for å produsere bildeler, legeringer og en rekke viktige eksportvarer.

2) Dette kullet kjøpes i dag fra utlandet, dyrt.

3) Dette kullet har IKKE NOE MED KULLKRAFTVERK å gjøre. Oljefondet kan investere i industrikull / metallurgisk kull – men ikke kull til energi, og du var i tvil om det.

4) Vi trenger ikke kjøpe det fra utlandet – vi HAR DET her på Svalbard. Verdens reneste kull. Vi har gravd oss nesten helt frem til det og brukt over en milliard. Nå gjenstår LITT, men nå er det stopp.

5) Vi skal nå bruke over en milliard til for å rydde opp, men fortsatt ikke «pikke hull i den siste meteren». Hadde vi gjort det ville nettoen av salget betalt for en stor del av oppryddingen. Reelle konsekvensanalyser er ikke utført !

Vi kunne INVESTERT (ikke subsidiert) i utstyr for å hente ut samtidig som vi rydder opp, og på den måten avviklet kulldriften over 10-12 år. VINN-VINN – VINN kalles det.

• den siste VINN gjelder i å ivareta suvereniteten på Svalbard, Når vi ikke velger å ta ut kullet selv, inviterer vi Kinerserne eller andre traktaksmedlemsland, og i tillegg miste norsk bosetning på øya og svakke det norske familiesamfunnet. Det kan jeg ikke si mer om her – det er bare for stort og trist å tenke på. Da blir jeg bare skikkelig lei mei, klarer ikke det nå.

I dag velges TAP-TAP-TAP – trenger vel ikke si mer nå.

Monika Mæland – ta deg en prat med mange av de som kan og vet i Longyearbyen. Det er ingen skam å snu.

PS. Når staten brukte XX mrd på Mongstad eller Troll. Ble det kalt investering eller å subsidiere industrien ?