«It’s not what happens to you that matters. It’s how you respond
to what happens to you that makes a difference.

Dette sier en av mine inspirasjonskilder; Zig Ziglar, og er en av mine gode motto.

I jobben min møter jeg mange interessante mennesker. Mange har dyrekjøpte erfaringer, og det er alltid bedre å lære av disse enn å begå dem selv. Jeg har siste 2 år møtt mange og hørt mange historier. I tillegg til mine egne erfaringer tar jeg del i deres, og det er dette jeg jobber med nå. Jobben min nå er å lage foredrag, skrive artikler, som rådgiver og å lede spennende prosjekter.  Endringsledelse er utrolig interessant, og viktig. I gamle dager handlet det om fast kurs og stabilitet. Nå handler det om å kunne tilpasse seg endringer.

Skal man lykkes med de store endringsprosessene, må man også ha en forståelse av den menneskelige siden av endringsledelse. Herunder selskapets kultur, verdier, mennesker og adferd. Det fastslår konsulentselskapet Booz&co.

Vi må starte med mennesket – uansett innfallsvinkel – og jeg vil her dele enn historie om Hågen Haugrønningen med dere.  Denne setter «endring i livet» i et helt nytt perspektiv.

Hågen Haugrønningen er en av de jeg nå jobber sammen med nå og selv om jeg flytter til Svalbard blir det mange spennende prosjekter sammen.

Denne historien om Hågen står i NAV’s internavis – og etter at denne kom på trykk fikk han blomster på trappa fra NAV.

Jeg vil gjerne dele denne med dere mine lesere.

Noengang fått blomster på trappa fra NAV?   

TRINN FOR TRINN Hågen Haugrønningen har vært akuttinnlagt nærmere femti ganger. Men det som verre er, synes han, er alle gangene han ble utskrevet til ingenting. Mannen som sitter foran meg er velkledd, veltrent og velformulert. Han har en snerten Macbook og lever av å holde kurs, foredrag og gi veiledning og oppfølging. Kundene hans er både enkeltmennesker, bedrifter og offentlige etater. På visittkortet hans står det «Veileder, kurs og foredragsholder».  Kontrasten til det han forteller om, er stor. I mange år handlet livet hans om gjentatte psykiatriske akuttinnleggelser, fengselsopphold, tunge doser medisiner, hallusinasjoner og angst.  Det har vært en lang og strevsom prosess å få livet på skinner. Og innsatsen fra NAV var ikke noe å skryte av før han flyttet til Oslo og møtte noen som trodde på at han hadde en framtid.

Et urolig og engstelig barn Hågen Haugrønningen vokste opp på gård på det lille stedet Braskeidfoss i Våler. Allerede i syvårsalderen merket han at noe var annerledes. Han var urolig og engstelig. Det ga seg utslag i dårlige karakterer og den litt merkelige kombinasjonen av null fravær, god orden og «Lite godt» i oppførsel i karakterboken på grunnskolen. Han døyvet følelsene med mat og alkohol og mye jobbing på gården.  – Da jeg var 18 år hardnet virkeligheten til. Bestemor døde, faren min ble syk og foreldrene mine ble skilt. Et allerede skjørt følelsesliv ble ikke bedre av at det skjedde store endringer i familien, og alkoholbruken begynte å skli ut. En fallulykke som 24-åring ble starten på møtet med hjelpeapparatet. Ganske raskt merket han at systemet ikke fungerte etter hensikten; opplegget han deltok i ble stoppet, og saker forble uløst. Han levde av sosialhjelp, han drakk stadig mer, og han slet med psyken.  – Jeg fikk antidepressiva, men de virket ikke så bra. Da fikk jeg i stedet beroligende medikamenter i store doser.  Det førte til at han også ble pilleavhengig. Likevel kom han seg gjennom lærerskolen. Han jobbet på gården i noen år, men fortsatte med misbruk av piller, mat og alkohol.

Utforbakke

Det var bare et spørsmål om tid før det ikke gikk lenger. I 2004 fikk han diagnosen ADHD og var han inne til sin første avrusning. Det ble starten på fem-seks tunge år med medikamenter, akuttinnleggelser og episoder med utagering.  Kombinasjonen av medisineringen og lite oppfølging fra hjelpeapparatet gjorde at han utviklet psykoser, begynte å hallusinere og ble paranoid. Senhøsten 2006 var alt bare kaos. Siden han ikke lenger fulgte den foreskrevne medisineringen, mistet han også retten til støtteordningene han hadde.  – Da raknet alt fullstendig. Jeg havnet i akuttpsykiatrien. I løpet av ett år hadde jeg over 260 liggedøgn, og på fem år ble jeg lagt inn omkring femti ganger. Jeg fikk både beroligende og sentralstimulerende midler, en stund gikk jeg på nesten 0,45 gram amfetamin daglig.  I denne perioden ble det også ti turer på glattcelle på én måned på grunn av uro på offentlige steder. Det gikk så langt at hver gang han møtte opp ved et offentlig kontor, ble politiet og vektere tilkalt. I denne perioden raserte han også et NAV-kontor og ble dømt til 120 dager i fengsel. – Jeg er ikke stolt av den jeg var på denne tiden. Jeg skjønner at folk var redd for meg, men det jeg trengte og ba om, var jo hjelp og støtte. Dessverre fungerer det slik at hvis du skjønner at du er dårlig og du oppsøker hjelp og ber om hjelp, da får du det ikke. Hvis du derimot er hakke gæren og ikke vil ha hjelp, da trer hjelpeapparatet inn.

Isolat på Ila ble vendepunktet  Etter hvert kom Hågen i varetekt i fullt isolat på i forvaringsavdelingen, avdeling G på Ila.  – Det ble et vendepunkt til det bedre for meg. For første gang på årevis ble jeg behandlet med respekt. De sa: «Vi bryr oss ikke om hva du har gjort. Dette er siste stopp i Norge, lavere kommer du ikke». Men jeg visste at det var fullt mulig, for det er mye verre å bli skrevet ut fra akuttpsykiatrien til null hjelp og oppfølging.  Nå begynte det å skje ting. Han kom på et sykehus der han fikk den hjelpen han trengte, og han tok kontakt med nevropsykolog Merete Glenne Øie. Hun hjalp ham videre, lagde en plan og en vurdering av hva hun mente var det rette for ham. Samtidig la han om kostholdet helt og begynte med kampkunsten bujinkan. Etter hvert flyttet han til Oslo. Her kom han i kontakt med NAV St. Hanshaugen. For første gang ble møtet med NAV positivt.  – Jeg hadde ordnet praksisplass på Hellinger Instituttet og i ADHD Norge. NAV trodde på meg da jeg la frem detaljerte planer for videreutdannelse og begynnelsen på en ny karriere som coach og veileder. Jeg fikk også støtte til leilighet. Jeg var så glad at jeg gråt. Men jeg skjønner at de var skeptiske da jeg, med min historie, kom og ba om støtte til alt dette. Uten Merete, NAV St. Hanshaugen hadde jeg aldri vært der jeg er i dag. Faktorenes orden Haugrønningen henter frem et papir fra bagen. Det er et kakediagram over forskjellige elementer: Fysiske omgivelser, fritid, kjærlighet, helse, jobb. Sentrale faktorer i et liv. For egen del hadde han på dette tidspunktet bare kontroll over fysiske omgivelser, resten måtte han ta fatt på. Han var nøye med matbudsjett, men en rekke andre faktorer måtte settes på vent. Han innførte en asketisk døgnrytme med legging i åttetiden og opp i firetiden. Hver dag i halvannet år gikk han fra byen og opp til Maridalsvannet med staver, den tyngste turen var i 22 minus og løssnø. Samtidig studerte han Høyskolen i Oslo, hadde arbeidstrening hos ADHD Norge og hospiterte på Hellinger Instituttet. Han fikk på plass mer kontakt med familien, og etter hvert dukket det opp flere venner igjen.  Alt har han fortalt med stødig stemme og klart blikk. Nå svikter stemmen litt. Han ser ned. Ordene flyter ikke like lett. Han stopper opp i power point-foredraget sitt, fikler med teklypen og teglasset. – Et par av vennene mine har vært der hele veien. De setter jeg veldig, veldig stor pris på. Å holde ut med meg som venn gjennom den perioden der, det var ikke lett. For å få orden på økonomien begynte han å holde foredrag og skrive artikler. Han hadde også utstillinger med bilder han tok da han var syk. Med støtte fra gode hjelpere kom han seg gradvis på fote. Søsteren hjalp ham med å finne leilighet i Oslo og ordne praktiske ting. Og han har hele veien holdt god kontakt med sine to barn, som bor hos hver sin mor.

Veien kunne vært kortere Men mest av alt handler det om hans egen vilje til å få en skakkjørt tilværelse på rett kjøl. Han kaller det en transformasjonsprosess.  – Det har vært en lang og kronglete vei som kunne vært gjort kortere hvis hjelpeapparatet hadde fungert bedre.  Han mener hovedproblemet med NAV er at den kompetansen som skulle vært i førstelinjen er flyttet bakover.  – Kompetansen burde vært der menneskene er, men den er flyttet dit papirene er. Det aller viktigste NAV kan gjøre, er å bli flinkere til å hjelpe folk til å ta ansvar for seg selv, fortelle dem om hvilke muligheter som ligger i systemet og følge opp hele veien. Og så må dere samarbeide bedre med fastleger og spesialisthelsetjenesten. Dere må jobbe som et team og ikke slippe taket i folk når de trenger dere som mest. Pårørende er også en gullressurs. Sammen må dere se etter mulighetene som finnes, i stedet for å fokusere på diagnoser og begrensninger.  Trinnene må på plass I de første årene som foredragsholder handlet foredragene hans mest om hvordan det var å være bruker av velferdsordningene. De siste årene har han dreid mer og mer til å snakke hvordan samarbeidet kan og bør foregå på tvers. Han farter rundt og snakker for folk som jobber innenfor psykiatrien, i rusomsorgen og i NAV. Erfaringene og synspunktene hans gjør inntrykk, ifølge tilbakemeldingene på hjemmesiden hans.  Haugrønningen beskriver veien til et verdig liv som å gå opp en trapp. Det er mange trinn, og det er ikke lett å få øye på toppen.  – Problemet for mange er at de tre-fire første trinnene ikke er der. NAV må få de nederste trinnene på plass. Ellers er det mange som blir stående igjen alene nederst med medisinering, og uføre som eneste alternativ. Intervjuet er slutt, og idet Hågen Haugrønningen pakker ned datamaskinen, ser jeg at det ligger en bok i bagen hans. Den heter «Why Good People Do Bad Things». Den som visste det.